EN GUIDE TIL ÅPENHETSLOVEN

Risikovurderinger

Ifølge paragraf 4 i åpenhetsloven skal aktsomhetsvurderingene «stå i forhold til virksomhetens størrelse, virksomhetens art, konteksten virksomheten finner sted innenfor, og alvorlighetsgraden av og sannsynligheten for negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.»

Dette innebærer at det må foretas en risikovurdering av hvor stor risiko det er for brudd på grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i egen virksomhet, i leverandørkjedene og overfor andre forretningsforbindelser.

«Ved å analysere risiko kan virksomheten foreta prioriteringer av de områdene der risikoen er størst, og begynne det videre arbeidet med aktsomhetsvurderinger innenfor disse områdene,» er rådet fra Forbrukertilsynet.

Slik gjennomfører dere risikovurderinger i henhold til kravene i åpenhetsloven

redegjørelse av aktsomhetsvurderinger

Det følger av åpenhetslovens paragraf 5 at virksomhetene skal offentliggjøre en redegjørelse for aktsomhetsvurderingene hvert år innen utgangen av juni. Redegjørelsen skal være lett å finne på bedriftens nettsider.

Redegjørelsen må bygge på virksomhetens styreforankrede retningslinjer for hvordan faktiske og mulige negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold håndteres. Det innebærer å beskrive hvordan arbeidet med ansvarlighet organiseres, hvilke driftsområder det gjelder og hvilke rutiner dere har.

Redegjørelsen skal inkludere både faktiske negative konsekvenser som er blitt avdekket, samt områder hvor dere har kartlagt vesentlig risiko for at negative konsekvenser kan inntreffe. Basert på kartleggingen skal redegjørelsen informere om hvilke tiltak som er iverksatt eller planlegges iverksatt for å «stanse faktiske negative konsekvenser eller begrense vesentlig risiko for negative konsekvenser.» Dere skal også opplyse om resultatet eller forventede resultater av de nevnte tiltakene.

Som nevnt over er Forbrukertilsynet ansvarlig føre tilsyn med loven. House of Control var til stede på Arendalsuka 2022, hvor Forbrukertilsynet deltok i mange paneldebatter. Når de ser på resultatet av aktsomhetsvurderinger, forventer de at bedriftenes kartlegginger avdekker forhold som trenger utbedring. At alt er i skjønneste orden, derimot, vil tolkes som et tegn på at reelle aktsomhetsvurderinger ikke er gjennomført.

Slik lager dere en offentlig redegjørelse

Informasjonskrav åpenhetsloven

Redegjørelsen som bedriften må publisere på sine nettsider før utgangen av juni hvert år, er ikke den eneste informasjonsplikten knyttet til bedriftens aktsomhetsvurderinger. Åpenhetslovens paragraf 6 og 7 omhandler publikums rett til informasjon til enhver tid. Vi har skrevet en egen bloggartikkel om informasjonskrav i åpenhetsloven.

Retten til informasjon omfatter både generell informasjon om hvordan virksomheten håndterer negative konsekvenser, og spesifikk informasjon knyttet til varer og tjenester. Henvendelsen må være skriftlig for at bedriften skal være bundet av kravet til å besvare spørsmålene.

Svarfristen for et informasjonskrav er i utgangspunktet så snart som mulig og innen tre uker. Det finnes unntak, men i så fall må dere innen tre uker melde om hvorfor dere trenger mer tid (inntil to måneder) og når svaret vil foreligge.

Hva som er tilfredsstillende svar, vil variere. Det kommer blant annet an på bedriftens forutsetninger og ut fra hvem forespørselen kommer fra. Arbeidsbyrden må veies mot hensynet til allmennhetens behov for informasjon.

Åpenhetsloven i et internasjonalt perspektiv

I denne seksjonen vil vi gå gjennom tiltak og lover fra FN, OECD, EU og landene UK og Frankrike innenfor de samme og beslektede områder som åpenhetsloven. 

FN

FN vedtok Verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948. Den fastslår blant annet rett til rettferdige og gode arbeidsforhold, ikke-diskriminering og lik betaling for likt arbeid, rett til hvile og fritid, rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn. FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966 utdyper menneskerettighetene og gjør dem rettslig forpliktende.

Komiteen som utarbeidet konvensjonen fra 1966 la vekt på at arbeid må være anstendig. Det betyr arbeid som respekterer de grunnleggende menneskerettighetene og arbeidstakeres rettigheter når det gjelder sikkerhet og lønn. Det omfatter inntekt som gjør det mulig for arbeidstakere å forsørge seg selv og sine familier. Disse grunnleggende rettighetene må også omfatte respekt for arbeidstakeres fysiske og mentale velvære i utførelsen av arbeidet.

FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) ble vedtatt i 2011. Prinsippene fastslår statens og næringslivets ansvar for å respektere menneskerettighetene. Bedrifter skal unngå å krenke andres menneskerettigheter, og de skal håndtere negativ påvirkning som de er involvert i. For å gjøre dette, skal selskapene gjennomføre aktsomhetsvurderinger med hensyn til menneskerettigheter.

UNGP og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper danner grunnlaget for den norske åpenhetsloven. Selskaper skal «vite og vise» hvordan de respekterer de internasjonalt anerkjente menneskerettighetene. Selskaper har et ansvar overfor aktørene i leverandørkjeden. 

FNs 17 bærekraftsmål (UN Sustainable Development Goals – SDG) er verdens arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Bærekraftsmålene ble til gjennom en omfattende prosess der myndigheter, sivilt samfunn, arbeidstakerorganisasjoner, næringsliv og andre deltok. Målene ble vedtatt høsten 2015.

Anstendig arbeid er en viktig del av 2030-agendaen for bærekraftig utvikling. Å fremme anstendig arbeid i globale leverandørkjeder vil bidra til flere av agendaens mål og delmål. Bærekraftsmål nr. 8 handler om å fremme inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, og anstendig arbeid for alle. Arbeidstakerrettigheter skal beskyttes og man skal fremme trygge og sikre arbeidsforhold for alle arbeidstakere. 

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) ble grunnlagt i 1919 gjennom Versailles-traktaten etter første verdenskrig. Organisasjonen skal fremme sosial rettferdighet og rettigheter i arbeidslivet. Anstendig arbeid er et universelt mål for ILO: Arbeidet skal være trygt og gi en rettferdig lønn, og det skal være organisasjonsfrihet og rett til kollektive forhandlinger. ILO har vedtatt flere resolusjoner som medlemslandene har sluttet seg til om anstendige arbeidsvilkår. 

OECD

OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper er de eneste multilateralt vedtatte retningslinjene for ansvarlig næringsvirksomhet som alle de 36 OECD-landene har forpliktet seg til å fremme. Retningslinjene innfører ikke forskjellsbehandling av flernasjonale og nasjonale selskaper, og fremmer slik god praksis for alle. 

OECDs retningslinjer er nå fullstendig harmonisert med UNGP når det gjelder menneskerettigheter og når det gjelder aktsomhetsvurderinger. Aktsomhetsvurderingene omfatter menneskerettigheter, sysselsetting og forholdet mellom partene i arbeidslivet, miljøvern, bestikkelser og korrupsjon, forbrukerinteresser og offentliggjøring av opplysninger.

I kapittel II i retningslinjene innføres forventningen om at selskap bør gjennomføre aktsomhetsvurderinger for å kartlegge, forebygge, begrense og gjøre rede for sin håndtering av faktiske og potensielle negative konsekvenser som følge av egen virksomhet. Selskapene bør bestrebe seg på å forebygge eller begrense negative konsekvenser selv om de ikke har medvirket til dem, når de aktuelle konsekvensene likevel er direkte knyttet til deres virksomhet, varer eller tjenester gjennom en leverandør.

Basert på hva slags risiko de identifiserer, er selskapet forventet å stanse, forebygge eller redusere negativ påvirkning eller skade forårsaket av egen virksomhet og gjennom leverandørene. OECD understreker at dersom en stat unnlater å håndheve relevant lovverk eller oppfylle sine menneskerettighetsforpliktelser, eller har lover som strider mot dette, reduserer det ikke forventningene til selskapene. 

EU

European Supply Chain Act vil etter all sannsynlighet bli vedtatt i mai 2023. Loven setter krav til at EU-selskaper håndterer sosial og miljømessig påvirkning i hele verdikjeden. Som med den norske åpenhetsloven inkluderer er både egen virksomhet og direkte og indirekte leverandører omfattet av kravene.

Målet er selskapene følger gjeldende standarder for menneskerettigheter og miljøvern. Dette skal fremme en mer rettferdig og mer bærekraftig global økonomi og ansvarlig selskapsstyring. 

EUs medlemsland vil da ha to år på seg til å implementere direktivet i sine egne nasjonale lover. Land med egne lover, som Norge og Tyskland, vil måtte revidere og stramme opp lovgivningen. 

Loven gjelder for selskaper med minst 500 ansatte eller minst 150 millioner euro i omsetning, som opererer i EU, omfattes av loven. Dette berører cirka 9.400 bedrifter. For bransjer med spesielt høy risiko for både mennesker og miljø, må kravene i direktivet allerede oppfylles av organisasjoner med minst 250 ansatte og en omsetning på 40 millioner euro. Disse inkluderer tekstil- og lærindustrien, jordbruk og skogbruk, fiskeri og gruvedrift. 

Loven setter krav til at virksomhetene må:

• integrere due diligence (aktsomhetsvurderinger) i sine retningslinjer
• identifisere faktisk eller potensiell negativ påvirkning på menneskerettigheter og miljø
• forhindre eller redusere potensiell negativ påvirkning
• stoppe eller redusere faktisk negativ påvirkning
• etablere og vedlikeholde en klageprosedyre
• overvåke effektiviteten av due diligence-politikken og -tiltakene
• og offentlig kommunisere om due diligence, for eksempel i årsrapporten

Dette er i stor grad sammenfallende med kravene som følger av den norske åpenhetsloven. 

Loven forplikter virksomhetens ledere til å sette opp og føre tilsyn med gjennomføringen av due diligence og integrere den i sin bedriftsstrategi. Ledere må ta hensyn til effekter som deres beslutninger får for menneskerettigheter, klima og miljø. 

Selskaper med en årlig omsetning på over 150 millioner euro må – i form av en transformasjonsplan – fortelle hvordan de har tenkt å bidra til Paris-avtalens mål om utslippsreduksjon.

Små og mellomstore bedrifter er indirekte berørt av loven, fordi store bedrifter på mellomlang sikt også vil forplikte sine leverandører til å overholde due diligence-forpliktelser. Kravene kan være en mulighet for små og mellomstore bedrifter – fordi bedrifter som tydelig posisjonerer og forbereder seg tidlig kan oppnå konkurransefortrinn.

Enkeltland

De senere årene har det i flere land vært en rask utvikling av lovregulering og initiativ knyttet til åpenhet om forhold rundt menneskerettigheter i leverandørkjeden og aktsomhet i næringslivet. Utviklingen kan ses i sammenheng med krenkelser av menneskerettigheter og økt bevissthet rundt arbeidsforholdene i leverandørkjeden. 

Lovkravene følger følger vanligvis en av to hovedmodeller. Den britiske modellen stiller krav til rapportering om risiko for og arbeid mot moderne slaveri i virksomheten og leverandørkjeden. Denne var inspirert av lignende regulering i California. Senere har den også fått oppslutning i Australia. 

UK

UK Modern Slavery Act (MSA) regulerer i hovedsak straffbare forhold knyttet til moderne slaveri i Storbritannia. Den gjelder for selskaper med mer enn 36 millioner pund i omsetning. Loven skal øke beskyttelsen av ofre. Virksomhetene skal utarbeide og offentliggjøre en «modern slavery statement» hvor de redegjør for hva de har gjort for å sikre at moderne slaveri og menneskehandel ikke forekommer i egen virksomhet og i leverandørkjeden. Erklæringen skal utarbeides på årlig basis. 

Selskapet må ikke kunne garantere at leverandørkjeden er fri for slavearbeid, men de må redegjøre for eventuelle tiltak som er igangsatt. En veileder fra innenriksdepartementet gir eksempler på informasjon selskapene kan rapportere om: Sektor, organisasjonsstruktur, produktenes og tjenestenes opphavsland inklusive høyrisikoland og oppbyggingen av leverandørkjeden. Det vises også til veiledninger for aktsomhetsvurderinger i UNGP og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper.

Frankrike

Den andre modellen setter opp krav til aktsomhetsvurderinger, som den norske åpenhetsloven. Bedrifter skal undersøke risiko og forhindre alvorlige brudd på menneskerettigheter, helse, sikkerhet og miljøskade. Den franske aktsomhetsloven og lignende lover i Sveits, Tyskland og Finland følger denne modellen. Fellesnevneren for disse er at de dekker alle grunnleggende menneskerettigheter i tråd med UNGP, og er slik sett en tilnærming til utfordringene i flernasjonale selskaper og deres forretningsforbindelser. 

Den franske aktsomhetsloven fra 2017 pålegger selskaper av en viss størrelse å utarbeide, gjennomføre og offentliggjøre en aktsomhetsplan. Aktsomhetsplanen skal redegjøre for hvilke tiltak som er iverksatt for å kartlegge og forhindre alvorlige brudd på menneskerettighetene, samt personlig helse, sikkerhet og miljøskade. 

Kravene til aktsomhetsplanen samsvarer i stor grad med kravene i den norske åpenhetsloven. Også den franske loven baserer seg på UNGP og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Aktsomhetsplanen og rapporten om gjennomføringen av den skal offentliggjøres og inkluderes i selskapets årsrapport.

Aktsomhetsloven gjelder for selskaper som har hovedkvarter i Frankrike, med minst 5.000 ansatte i landet eller minst 10.000 ansatte globalt. Det anslås at loven omfatter mellom 150 og 200 store selskaper, som står for omtrent 50 prosent av fransk eksport. Det forventes at loven vil ha en dominoeffekt ettersom små og mellomstore virksomheter ofte er underleverandører til de store selskapene og må rapportere til innkjøper hvordan de håndterer risiko.