Dette er de viktigste forskjellene og likhetene mellom DORA-forordningen og NIS2-direktivet. Lær hvordan de påvirker håndtering av tredjepartsrisiko, krav til etterlevelse (compliance) og operasjonell motstandsdyktighet i finans og andre kritiske sektorer.
Regelverket for cybersikkerhet og operasjonell motstandsdyktighet endrer seg raskt i hele EU. To store rammeverk står i spissen for denne utviklingen: Digital Operational Resilience Act (DORA) og NIS2-direktivet. Disse regelverkene har som mål å styrke motstandsdyktighet mot cyberangrep, håndtere tredjepartsrisiko og beskytte kritisk infrastruktur, men det er noen forskjeller mellom dem.
I denne artikkelen ser vi nærmere på:
DORA er en forordning, mens NIS2 er et direktiv. Hva betyr denne terminologien?
Et direktiv er en lov som setter et mål alle EU-land må oppnå, men hvert land kan selv bestemme hvordan dette implementeres i nasjonal lovgivning. En forordning, derimot, gjelder direkte i alle EU-land uten endringer.
Dermed implementeres DORA samtidig i hele EU, fra 17. januar 2025, med identisk ordlyd. NIS2 vil derimot bli implementert i ulike nasjonale lover innenfor en gitt tidsramme.
DORA (Digital Operational Resilience Act) gjelder hovedsakelig for finanssektoren. Kravene i DORA gjelder banker, forsikringsselskaper, betalingsleverandører, investeringsselskaper og andre finansvirksomheter regulert av EUs finanslover.
DORA inkluderer også kritiske tredjepartsleverandører som støtter finansinstitusjoner, for eksempel selskaper som leverer programvare for risikostyring og tjenester for penetrasjonstesting.
NIS2 har et bredere omfang og gjelder for mange ulike sektorer. Det retter seg mot leverandører av kritisk infrastruktur som energi, transport, helsevesen og vannforsyning (kalt essensielle enheter). Det gjelder også viktige enheter, som produksjonsbedrifter, digitale infrastrukturselskaper og cybersikkerhetsfirmaer.
I motsetning til DORA er ikke NIS2 begrenset til én sektor, men dekker industrier som er avgjørende for samfunnets daglige funksjon.
Selv om DORA og NIS2 gjelder for forskjellige sektorer, har de samme hovedmål:
Styring og ansvarlighet: Øverste ledelse er ansvarlig for å sikre compliance, utføre regelmessige risikovurderinger og overvåke arbeidet med å opprettholde operasjonell motstandsdyktighet.
Til tross for likheter, har DORA og NIS2 viktige forskjeller:
DORA krever at finansielle organisasjoner møter spesifikke standarder for å sikre digital motstandsdyktighet. Organisasjoner må lage rammeverk for å identifisere, håndtere og redusere risikoer knyttet til digitale systemer. Regelmessige tester, inkludert penetrasjonstester, må utføres for å avdekke og adressere sårbarheter. DORA krever også at finansinstitusjoner rapporterer betydelige cybersikkerhetshendelser til sin nasjonale tilsynsmyndighet innen strenge tidsfrister.
NIS2 fokuserer på å beskytte kritisk infrastruktur mot cybertrusler. Organisasjoner må regelmessig evaluere cybersikkerhetsrisikoer og iverksette passende sikkerhetstiltak. Hendelsesrapportering er også nødvendig, men NIS2 gir mer fleksibilitet i hvordan organisasjoner reagerer. NIS2 understreker behovet for beredskapsplaner for å opprettholde essensielle tjenester under avbrudd (forretningskontinuitet).
Mens begge rammeverk inkluderer hendelsesrapportering, er DORAs krav strengere på grunn av dets fokus på finanssektoren og dens kritiske systemer.
DORA og NIS2 fremhever begge viktigheten av å håndtere tredjepartsrisiko, men tilnærmingene er forskjellige:
Hovedpoeng: DORAs tilnærming til tredjepartsrisiko er strengere og mer strukturert, mens NIS2 tillater mer skreddersydde løsninger.
Håndtering av tredjepartsrisiko under DORA og NIS2 er komplekst, men programvareløsninger kan forenkle compliance og forbedre oversikten i organisasjoner.
For DORA:
For NIS2:
Programvareløsninger gir fordeler for organisasjoner som opererer under både DORA og NIS2 ved å redusere manuelt arbeid, forbedre dokumentasjon og standardisere tredjepartsovervåking. Ved å styrke risikostyringen sparer organisasjoner tid, sikrer compliance og øker operasjonell motstandsdyktighet – samtidig som de frigjør ressurser til vekst og innovasjon.